olefrode

Kristin Halvorsen har fått noe tid på seg for utålmodige skolemennesker i rollen som kunnskapsminister. Noen vil kanskje hevde hun har brukt tiden vel, da hun har balansert mellom behovet for å markere egen politikk og skolenes behov for begrensninger i antall strategier og satsingsområder. Ikke fordi man ikke vil mer, men simpelthen fordi utvikling tar tid og innebærer prioriteringer.

I de medieaktualiserte utfordringene som følger av en kortere olje- og gassalder for Norge enn forventet, er timingen i Halvorsens siste utspill ikke dårlig.

- Det viktigste vi kan investere i, er barn og ungdom. For å gi skolen drahjelp i kampen om kronene i kommunene, så trenger vi en endring av dette lovverket - og det er det jeg jobber med, sier Halvorsen.

Selv om velferdsstaten må være balansert og ta hensyn både til de mange og de få, har kunnskapsministeren mye rett i det hun sier. Halvorsen er skuffet over kommunenes bruk av statlige midler tiltenkt skoleformål men som er benyttet på andre områder.

Det er liten tvil om at velferdsstatens framtid avhenger mer enn noe av kunnskap. Denne kunnskapsbaserte økonomien har vi alle muligheter til å bygge, men det haster - for virkningene av god skole ligger fram i tid. Det er nok dessverre derfor man må kunne forvente at kommunene kan være tilbøyelige til å prioritere de behovene som er mest synlige på kort sikt til skolens disfavør. Dette er imidlertid en kortsiktig tenkning som ikke er gunstig på sikt.

Velferd er også prioriteringer. Skal velferdsstaten vare også utover dagens generasjoner, må kunnskapsbygging prioriteres. Den starter allerede i grunnskolen. Kommunene må være sitt samfunnsansvar bevisst når det gjelder dette. Hvis ikke er kunnskapsministerens signaler om sterkere statlig styring kanskje nødvendig?

Foto: NRK. Ville en forelder i klasserommet betydd slutten på bråket?

Lederen av det svenske folkepartiet Jan Björklund foreslår i dag å sette foreldre inn i klasserommet for å få bukt med bråk i klasserommet. Tanken er at elever som bråker eller på andre måter forstyrrer undervisningen vil oppføre seg bedre om foreldrene sitter bak i klasserommet.

- Jag är rätt overtygad om at Kalle som spelar Allan och ska vara cool i klassrummet kommer at uppföra sig betydligt bättre om mamma eller pappa sitter på en stol längst bak i klassrummet, sier Björklund.

Foreldrene skal helst delta frivillig, men kommunene skulle i følge forslaget kunne bestemme om slik deltakelse skal bli obligatorisk. Les mer på Folkpartiet.se.

En kan lett se for seg at et slik forslag blir spist opp av lett overbærende politiske kollegaer, eller avvises som urealistisk og lite gjennomførbart av både foreldre og de som jobber i skolen. De som liker forslaget aller minst, er kanskje elevene selv.

Forslaget handler imidlertid om et tema som er svært viktig for læringsmiljøet. Bråk i klasserommet og uro i mange former er åpenbart en utfordring og mange steder et stort problem. Det ville vært enklere for Björklund å angripe lærerne, og forklare at manglende ro handler om for dårlig undervisning. At han ikke gjør dette, men i stedet ser på foreldrenes deltakelse er viktig i seg selv.

Kanskje er forslaget en måte å skyve noe av oppdrageransvaret som noen hevder skolen har fått, tilbake til foreldrene på. Det er utvilsomt et behov for en nær og god dialog mellom skolen og foreldrene. Bråk og uro er ikke lærerens problem alene, og det er åpenbart viktig at foreldrene også involveres i slike utfordringer. Tidligst mulig, og på en konstruktiv måte. Dette betinger at skolen må invitere til og tilrettelegge for et hensiktsmessig samarbeid om mer enn den enkelte elevs faglige utvikling. En spennende tanke er om utviklingen av økt foreldreinnsats i skolen kan kombineres med høyaktuelle konsepter som foreldreskole og foreldrenettverk.

Antakelig er forslaget for ambisiøst til å bli realisert på nasjonalt nivå, men tanken bakenfor er allikevel god. Tar man mulighetene på lokalt nivå, kan det ligge mange gevinster knyttet til et nært samarbeid mellom skolene og hjemmene.

Björklund er forøvrig samme mann som tidligere var ute i mediene og ville gi rektorene anledning til å forby heldekkende ansiktsplagg i klasserommet, se klipp på YouTube her.

De som har vært innom bloggen min, har kanskje fått med seg at jeg er over gjennomsnittet interessert i kvalitetsutvikling og hvordan kvalitetssystemer skal være et godt verktøy i den forbindelse. Jeg var lenge selv på utkikk etter et kvalitetssystem, før jeg endte opp med å konkludere med at det systemet jeg ønsket meg ikke fantes. Det var for flere år siden, og mye har skjedd siden da.

Fokuset på skoleeiers forsvarlige system etter opplæringslovas § 13-10 har omsider avstedkommet en lang rekke “kvalitetssystemer”. Mange av disse er lokalt utarbeidet, og mange av dem bygger på sjekklistemalene som KS har gjort tilgjengelige. Slike sjekklistesystemer kan være nyttige, men er ikke så gjennomgående og helhetlige som man kanskje skulle ønske seg av et kvalitetssystem - det vil si med mindre de er en del av en større helhet.

Andre har gjort mer ut av ønsket  om å få mest mulig igjen for investeringene av både tid og andre ressurser, samtidig som man ser at gevinsten kan bli større ved å gjøre litt mer ut av det. Det er naturlig å se for seg at IKT-systemer kan virke samlende og besparende i et slik system. Et av de fremste eksemplene på samarbeid mellom kommuner som skoleeiere for å få til et slikt system kan du lese mer om på skolerapport.no.

Andre har gjort mye av jobben på egenhånd, så som Skedsmo kommune. En klar fordel med å styre prosessene i utviklingen av kvalitetssystemet selv, er selvsagt at man får et eierskap til produktet og i utviklingsarbeidet har gode muligheter til å skape kompetanseutvikling og implementere systemet på en god måte.

Med så mye utviklingsarbeid ute i kommunene, og med et tydelig behov som følges opp av Fylkesmennene, er det ikke rart at også de kommersielle aktørene etter hvert har fått fart på utviklingen i forhold til disse behovene.  For eksempel arbeider Oppad med en ny versjon (O2) hvor de ikke lenger tenker bare skoleadministrasjon men også bredere ift. et kvalitetssystem. Dette er ikke et unikt eksempel. De som velger å gå ut og kjøpe et kvalitetssystem har etter hvert mye å velge i, selv om å finne fram til de ulike alternativene - og sammenligne dem - ikke nødvendigvis er like lett. Det er en reell fare for å gå inn i systemer som ikke er spesielt godt egnet og som vil skape vansker med både implementering, drift og videreutvikling.

Selv har jeg gjennom arbeidet med kvalitetssystemer kommet fram til noen momenter jeg synes er viktige å ha med seg når det vurderes utvikling eller kjøp av et kvalitetssystem:

• Kvalitetssystemer må være levende, dvs. i aktiv bruk. Rutinebanker som ikke brukes er verdiløst papir. Dermed blir det nødvendig å skape systemer som er til faktisk hjelp for brukerne. Brukervennligheten må da være selvforklarende!
• Kvalitetssystemer kan være mer eller mindre statiske. Jeg har tro på utviklingsorienterte kvalitetssystemer hvor fokuset er å skape forbedring og utvikling på alle nivåer. Dette innebærer at det ikke skal dokumenteres for å dokumentere, men dokumenteres for å skape et best mulig prosessverktøy og beslutningsgrunnlag for organisasjonen. Spørsmål som bør stilles underveis i utviklingen er: “Hva er hensiktsmessig?”, “Hvordan støtter vi beslutningstakerne med dette systemet?” osv.
• Ny digital teknologi muliggjør datafangst og automasjon av en rekke prosesser. Velg en systemplattform som har framtiden foran seg, som muliggjør integrasjon med andre teknologier, og som har en bred forankring også blant andre teknologibedrifter. Dette er viktig fordi vi unngår å bli sårbare dersom noen faller fra, og fordi vi har store muligheter til å gjøre endringer og forbedringer på systemet senere.

Hvordan utvikle et kvalitetssystem for skolen?

Jeg utvikler nå (skoleåret 2010/2011) et kvalitetsystem for kommunesektoren som operasjonaliserer kvalitetsteori gjennom CAF-modellen (se bildet øverst), og som tilfredsstiller kravene til brukervennlighet, utviklingsorientering og som også vil bidra til å skape god samhandling mellom politisk og administrativt nivå. Systemet vil kunne tas i bruk av alle kommunale virksomheter, men inneholder i tillegg en rekke spesifikke løsninger for skole. Arbeidsplassen min har inngått et samarbeid med en kjent og solid bedrift som fra før av er sterke på kvalitetssystemer, men som nå ønsker å være med på å utvikle vår modell på en ny teknisk plattform. Jeg er fortsatt åpen for andre samarbeidspartnere (skoler eller kommuner som vil være med på å utvikle et slik system). Er du på leting etter et kvalitetssystem, kan du derfor ta kontakt med meg om dette høres interessant ut.

Endringer i organisasjonskartet er en vanlig foreteelse i privat næringsliv, og etterhvert også i offentlig sektor. Et antatt behov for omorganisering kan oppstå av flere årsaker, som for eksempel på grunn av personalsituasjonen, endringer i strategiske kompetansebehov, endringer i konkurransesituasjonen eller andre ytre årsaker, ønske om bedre tjenester/produkter, behov for økonomisk handlingsrom, besparelser eller økt utbytte og lignende. Ofte er det en kombinasjon av flere årsaker. Ønsket om omorganisering må imidlertid oppstå hos noen i organisasjonen for at så skal skje. Det kan være et ønske om endring fra styret eller ansatte, men svært ofte handler det om ledere som ønsker å forbedre resultater på ett eller flere områder.

Mange nye ledere gjennomfører en omorganisering når de kommer til et nytt sted. Undersøkelser viser at over halvparten av nye ledere gjør en eller annen form for omorganisering i løpet av de første to årene i jobben. Dette kan være et tegn på behovet for hurtig å tilpasse seg omgivelser i stadig endring. Det kan også reflektere den gode perioden hvor nytilsatte ledere fortsatt kan se på organisasjonen med et nytt blikk - og uten å ha blitt sosialisert inn i gjeldende tankesett og normer. Men det behøver ikke å bety at omorganisering vil gi det ønskede resultatet - hverken på kort eller lang sikt.

Omorganiseringer er en risikofylt investering av tid, energi og ressurser. En nylig studie hvor Bain & Company undersøkte 57 større bedrifter viste at færre en 1/3 av reorganiseringene som ble utført i disse ga noen meningsfull forbedring. Noen av omorganiseringene ødela tvert i mot for produksjonen.

Omorganisering gjennomføres allikevel - og er helt klart en nødvendig del av prosessene som en levedyktig organisasjon må evne å gjennomgå over tid for å utvikle seg og overleve på sikt. Et viktig suksesskriterium kan handle om beslutninger og beslutningsprosesser.

Blenko, Mankin og Rogers hevder i en artikkel i Forbes Magazine at omorganisering alltid vil være mot sin hensikt, dersom lederen på forhånd ikke har tenkt igjennom hva som er de kritiske beslutningene for en virksomhet, hvem som skal være ansvarlig for disse kritiske beslutningene, og hvordan den nye strukturen vil bidra til at beslutningene tas på en best mulig måte.

Beslutningsprosesser og beslutninger er livsviktige i organisasjoner. Organisasjonen er kanskje i grunn hverken mer eller mindre enn summen av beslutningsprosessene og beslutningene som tas og utøves. Organisasjoner bør utvikle sine beslutningsprosesser slik at de blir bedre, om mulig raskere - men viktigst av alt fører til bedre gjennomføring i praksis. Antakelig bør dette perspektivet være en sentral del av omorganiseringen skal den lykkes - uansett årsak eller formål. Har ikke omorganiseringen klare formål rundt dette, bør kanskje andre virkemidler vurderes.

Stortingsmeldingen “Tid til læring” er oppfølgingen av tidsbrukutvalgets rapport, som konstaterte at det finnes en rekke “tidstyver” i skolen. Mye fokus har vært på læreren, men noen også på skoleledere.

Kunnskapsministeren uttalte i presentasjonen av stortingsmeldingen blant annet at ledelse i norsk skole er underkjent, og uttrykte også en forståelse for behovet for å gi rektorene nødvendig støtte. Dette var svært gledelig.

Rektorene bruker mye tid til administrasjon, og mange rektorer vil nok nikke anerkjennende til at de bruker mye tid på merkantile og administrative oppgaver som ikke nødvendigvis rektor må utføre - men som allikevel stjeler tid fra andre oppgaver. Jeg har for en tid siden selv snakket med en rektor som har vært nødt til å sette seg inn i og ta stilling til valg av type middel til boning av gulvet på skolen. Da har mye gått galt.

En av de viktigste tingene man kan gjøre for å satse på skolen, er å tilføre merkantile ressurser og støtte til at rektorene kan vektlegge å drive skoleutvikling og pedagogisk ledelse. Dersom kunnskapsministeren også ser dette, er det en viktig del av virkeligheten som må tas opp i både pågående satsinger og kommende strategier.

Les også relatert artikkel hos NSLF.